kakebaking

Jeg baker som bare jeg kan bake. Miksmasteren hopper bortover benken og i det jeg åpner kjøleskapet faller en bolle med pisket krem utover mitt nyvaskede gulv... Jeg er nok ikke helt i mål som husmor. Når jeg lager mat eller baker kommer nok mitt sanne jeg fram. Jeg er overalt på en gang, og det går sjelden bra. Veldig uorganisert, men jeg koser meg samtidig veldig, og sent på kvelden med radioen på fullt kan jeg danse rundt på kjøkkengulvet med slikkepotten som mikrofon.

Mendoza, El Salto og Santiago

Her er jeg igjen, og som sagt, denne gang mye sterkere!

Akkurat nå befinner jeg meg i Santiago, Chile, og jeg har det helt strålende. Vi har hatt så fine dager siden vi dro, at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Best å ta det fra begynnelsen.

I Mendoza har vi hatt det mye moro. Første dag ble brukt til litt sightseeing, avslapning og påfyll av mat, ting som er nødvendig etter en fjorten timers busstur rett og slett. Den andre dagen derimot var mye mer innholdsrik, da satt vi oss nemlig på bussen til Maipú, hvor vi var klar for en dag med vinsmaking. Da vi fra bussvinduet så tandemsykler, var ikke vi vonde å be. Jeg skal innrømme at de første hundre meterne var fryktelig ustøe, og det var mange nestenturer ut i grøfta, men etter hvert gikk det bedre, og vi seilte avgårde i solskinnet, med våre knallgule sykkelhjelmer fra nittitallet :-)

Vi fikk tatt turen innom et museum til ære for vår kjære yndlingsvin San Felipe, som brakte tilbake mange gode minner, og deretter gikk turen til sjokolade-, olivenolje- og absinth-fabrikken(ja, en herlig kombinasjon, ikke sant?), hvor vi spiste deilig hjemmelaget sjokolade, fikk noen smakeprøver på forskjellige likører, og syltetøy og litt forskjellig rart.

Etter dette syklet vi oss bort...jeg vet ikke om det var en tilfeldighet eller ikke, , men etter litt pust og pes fant vi veien til vingården Trapishe, hvor vi fant det vi virkelig hadde lett etter. Ekte vinsmaking! Og en svær hage med dam og lama i hagen :-)

Etter en god natts søvn satte tre av oss seg inn i en liten jeep, og satte kursen opp mot fjellene. Opp i den nydelige naturen rundt Andesfjellene. Det var på med hjelm og utstyr, og så var vi klare for paragliding! Og det var så fint. Og vakkert og morsomt. Anbefales virkelig.

Vi har virkelig fått merke at høsten har ankommet for fullt nå, og resten av dagen hadde vi ett mål, og det var å finne varme klær. Etter litt rusling i Mendozas koselige gater fant vi akkurat hva vi lette etter. Massevis av alpakka. og lamaull til å dekke alle våre frosne kroppsdeler. Siden den tid har vi virkelig myst rundt i våre svære ullgensere og luer. Dette gikk selvsagt ikke ubemerket hen hos de lokale innbyggerne heller, og vi fikk en ny variant av kommentarer å skrive ned på listen. Det er ikke lenger "hola, rubias", men nå "hola, bolivianas"......kult.

Vi nøt en bedre middag ute, før vi satte kursen for et av høydepunktene på turen, El Salto.

Det som møtte oss da vi trippet av bussen, var en bitteliten fjelllandsby, midt i de vakreste Andesfjellene, og hytten vi hadde leid oss var trekantet, og knall gul. Den første kvelden ble interessant. Vi kom relativt sultne fram, og det fløt ikke akkurat over av supermercados og restauranter, så vi dro ut på jakt. På med all ullen vi hadde, og klare til å spise det som skulle finnes, trasket vi rundt. Etter en lang tur uten hell, fant vi et hus hvor det sto, "comidas para llevar" og vi tenkte, takk gud!! Hutrende ute i kulden, ringte vi på hos jenta, og spurte pent om hun ikke hadde noe mat å selge, de hadde selvsagt stengt for lenge siden, men herlige som disse menneskene, sto vi en halvtime senere med fire milanesas i hånda. I mellomtiden hadde jeg fått meg to gode venner, herr Hund og fru Katt, og vi hadde kost oss voldsomt. Men oh lykke, da vi satte oss på rekke og rad i sengen i stuen, spiste en milanesa hver med bare hendene og med våre nydelige luer på hodet. Vi var nok litt av et syn. Senere den natten sto vi opp for å få med oss meteorstormen som var varslet, og jeg kunne jo løyet og sagt at den var fantastisk, men jeg vet ikke om jeg så noen forskjell på himmelen denne kalde høstnatten. Men en vakker stjernehimmel var det. Himmelen er sjelden nydeligere enn i frisk fjelluft.

Dagen etter tok vi turen bort til vår lokale kjøpmann, og etter å ha fått handlet nybakt brød, dro vi avgårde på ridetur innover fjellet. Det var virkelig en nydelig tur, og jeg ble god kompis med begge hestene jeg red på. Den første var også den største og mest rampete, og denne hadde den fine idéen om at han hele tiden skulle være først, samtidig som at han var rimelig sulten, og dermed fikk vi et lite problem. Jeg har jo aldri ridd en hest, så jeg hang på mens han travet forbi de andre i fullt firsprang for å igjen kunne være først. Men han var kul. Min neste hest, Pancho(direkte oversatt, pølse..) var en smule roligere, og vi ble etterhvert gode venner. Jeg har aldri vært noe hestejente, men jammen er hester vakre dyr.

Til middag denne dagen, skulle jeg og Caroline være kokker. Dette sier dere kanskje ingenting, men jeg kan si så mye at det er to kokker av oss fire, og det er virkelig ikke oss. Så da vi fikk en hel, frossen kylling slengt foran oss, visste vi ikke helt hvordan vi skulle gå fram. Men selvfølgelig gikk det strålende, den framtidige kirurgen parterte den stakkars kyllingen som om hun ikke hadde gjort noe annet, og jeg rørte i gryten med stor eleganse. Høh.

Da vi fant en tv-kanal med friends var egentlig kvelden komplett.

Så kom vi til den store dagen da vi tok fatt på vår lange fjelltur. Været var nydelig, selskapet ultimat, og naturen mektig. Vi er ingen store eksperter på å finne veien noen av oss, så vi fant mange fine "alternative ruter". Altså, det var et tidspunkt hvor jeg trodde jeg ikke skulle komme meg ut av tornekrattet. Jeg satt fast med armer, ben, hår og føtter, og dagen etter hadde jeg mange fine minner over stort sett hele kroppen. Men vi kom oss fram til "fossen" vi hadde som mål. Veien hjem gikk mye lettere, og vi nøt fjelluften til det fulle. En flott sjutimers tur som satte sine spor i muskler og ledd. Resten av kvelden haltet vi rundt som gravide nittiåringer, men det var verdt det.

Dagen etter var det tidlig opp for å forlate dette paradiset og ta turen videre til Santiago, Chile. Vi fikk kastet oss på bussen, med all vår oppakning, og bussturen fra Mendoza til Santiago er en jeg anbefaler alle å ta. På de seks timene, tror jeg at jeg har sett den nydeligste naturen i mitt liv. Verden var dog ikke så nydelig da vi kom til grensen. Vi hadde ikke fornyet vårt tremåneders turistvisum, og da alle skulle inn å få passet sitt stemplet, ble fire blonde jenter vist til siden og bedt om å betale trehundre argentinske pesos hver. Da er det flott at man kun har hundre pesos hver, man kan ikke betale med kort, og det finnes ingen minibank i nærheten. Det er også gøy at den samme grensevakten gjentar dette faktum for deg ca annenhvert minutt, og du får bare mer og mer lyst til å slå han i hodet. Vi hadde to muligheter, dra tilbake de tre timene med buss vi allerede hadde kjørt, eller å spørre noen av våre medpasasjerer om deh hadde tusen pesos å låne oss.... Så vi spurte, og er ikke verden et fint sted dere, for der står en svensk pensjonist som akurat har vekslet inn tusen pesos til chilenske, og ja, selvfølgelig skal vi få låne. Er det rart jeg vil flytte til Sverige?! Hun fikk mange klemmer, den damen ja.

Vel framme i Santiago, tok vi inn på vårt søte hostel, etter å ha blitt kjørt av en snill taxisjåfør som gikk ut av bilen for å forsikre seg om at adressen han slapp oss av på var riktig. Herfra fant vi veien til en kinarestaurant, som hadde privat selskap med hele santiagos andel kinesere samlet, men det stoppet ikke oss fra å kunne ta med noe av den beste kinamaten jeg har smakt.

Hele Santiago har egentlig vært en herlig matopplevelse. Til frokost får vi ferske rundstykker, speilegg og fruktsalat, vi spiste peruviansk i går, og idag tok vi turen på fiskemarked og spiste deilig stekt laks. Åh, det var så godt med fisk. Jeg liker virkelig denne byen her. Den er så ren og organisert, og menneskene er så hyggelige! Den har en veldig fin atmosfære. I dag tok vi turen på et historisk museum, hvor vi fikk med oss stort sett hele historien til Chile, veldig fint. Jeg har også blitt overøst med gaver i dag(???). Vi sitter på en benk og spiser vårt rundstykke og vår banan, da den eldre herremannen begynner å snakke med oss. Han gir meg en minikalender med den fine påskriften "te amo"(....), og en morsdagskort fra mars, litt småpenger og diverse råd og tips. Rett etterpå kommer en gutt på kanskje femten bort og gir meg en blomst. Liker Chile veldig godt altså!!

I kveld tror jeg vi tar turen ut, og det gleder jeg meg til :-)

Farvel, hjertelig takk

Nå er vi i Mendoza. En liten epoke er over. Jeg har egentlig ikke ord for hvor fine de siste månedene har vært. Det har blitt mye klemming og tårer de siste dagene, og den siste avskjeden var ganske fæl. Jeg innså hvor mye jeg kommer til å savne Pichincha. Det har vært en helt spesiell måte å bo på, og man kommer så nært innpå hverandre. På godt og vondt. Men helt klart mest godt. Jeg har fått så utrolig fine venner her, og jeg er så glad for det! På bussen i natt satt jeg og mimret for meg selv mens jeg så ut på regnet. Det hadde akkurat begynt, og så var det plutselig over. Jeg kommer ikke til å glemme da jeg og Kine satt ved kjøkkenbordet i går, ser på hverandre og bare sitter og gråter.

Det er veldig lenge siden jeg har skrevet her, og jeg tror ikke jeg skal begynne å oppsummere i detalj alt vi har gjort. Vi har nytt de siste ukene veldig og forsøkt å gjøre det beste ut av dem. Samtidig har vi hatt eksamenstid, men det var liksom mer bittersøtt da det var ferdig, for da visste vi at det snart var over. Jeg fikk A på muntlig eksamen, og det er jeg veldig fornøyd med. Kanskje litt flaks også da.

Jeg kunne nok skrevet i evigheter, men dette får holde. Nå starter vi reisen vår, før vi returnerer til Buenos Aires for noen dager og setter oss på flyet hjem til sommer og sol. Jeg savner dere veldig alle sammen, og jeg gleder meg nesten litt til å komme hjem.

Hilsen en litt sentimental Sigrid. Jeg kommer sterkere tilbake :-)

Jeg sitter under dyna og prøver å lese litt til eksamen. Det går så som så. Jeg har egentlig mest lyst til å gjøre alt annet enn dette, men jeg føler faktisk ikke jeg har lov til å gjøre noe ordentlig gøy i kveld. Jeg har bare gjort så mye ufornuftig de siste dagene, som å danse hele natta, sitte på café, rusle på marked og spille beer-pong..

siden sist

Hei. Jeg må lese en halv bok til i morgen og jeg er så forkjølet at det føles ut som om hodet mitt snart sprenges. Ja, vi ler av argentinerne som går i ullgenser fordi kalenderen viser høst, selv om det er førti grader ute, men nå er det alle nordmennene som sitter og gråter sammen med dyna og tekoppen sin.

Alle guttene er heldigvis i Chile, og der har de vært hele helgen, og det har vært så utrolig deilig her på Pichincha. Vi har bare sittet og nytt stillheten i blant altså. Og vi har hatt det ryddig på kjøkkenet fordi alle rydder opp.

Vi startet jentehelgen med buffetmiddag(eller vi startet egentlig med å ta en discotaxi. Dette vil si en taxi med lyseffekter, discokuler i speilet og techno på høyeste volum dunkende fra anlegget. Janne, du hadde elsket det), med masse kjøtt og rødvin, og ekstremt mye latter. Det var virkelig en fin kveld. Vi dro videre til en veldig posh bar, der vi var classy og koste oss med grimasebilder. Så tuslet vi langs purto madero og tok inn det vakre synet, før noen av oss tok veien videre til en bursdagsfest, som viste seg å være på et utested, med veldigveldig mange argentinere. Det var gøy. Så skulle jeg og Line være økonomiske og ta bussen hjem. Etter litt for lenge(for Line sin del. Jeg underholdt meg selv) fant vi ut at den aldri kom og vi måtte krype til korset og ta en taxi..



På lørdag begynte vi alle å kjenne oss syke, men vi følte vi måtte få noe ut av dagen så vi dro til naturreservatet og gikk en lang tur/satt og koste oss. Vi øvde faktisk en god del spansk også, tror vi hvertfall holdt det gående i en time, uten å si noe særlig norsk, og det er ikke så verst. Det verste er uansett at man ikke får sagt alt man vil si, og det er ganske frustrerende. Det begynner virkelig å balle seg på med skole nå. Lærerne er plutselig veldig seriøse, og eksamen er faretruende nære. Tiden har gått så alt for fort!! Men jeg sitter i hvertfall igjen med mye mer spansk enn jeg gjorde da jeg kom.

Siden jeg var så sliten på lørdag så la jeg med tidlig, etter at jeg hadde spist litt sjokolade. Og på søndag hadde vi nok en lite produktiv dag, hvor vi dro til milkshakestedet, spiste en hamburger og litt is, og så på Motorsykkeldagbøkene litt senere. Jeg og Line ble veldig inspirert, så om en måneds tid, skal vi sykle avgårde til regnskogen, lage oss en flåte som heter Mambo Tango og seile avgårde på Amazonas. Det blir gøy. Uansett, alle sammen, se filmen!

Ellers er livet en fest, vi har hatt en fin langhelg i Cordoba og Mina Clavero forrige helg igjen, hvor vi satt på café, turistet oss, var på museum, så litt kunst, spiste masse deilig kjøtt, var på et utested som var kombinert bowlingbane, discotek, spillehall.. en mix av det meste egentlig. Vi var på fjelltur i noe som føltes ut som den norske fjellheimen, blandet med litt svaberg fra sørlandet og strender fra syden. Og gurimalla som vi lo på den turen.




Unos de los deparecidos. Veldig sterkt.



På torsdag var vi på MALBA også, og hele den opplevelsen var jo interessant. Turen dit var i seg selv like spennende som museet. Vi brukte først hundre år på å finne bussholdeplassen som jeg så fint hadde merket av på kartet, deretter så går vi likesågodt på en annen buss en Miriam som ikke hadde med telefon eller visste noe om hvor vi skulle gå av. Mens vi bekymret oss veldig for Miriam, fant vi ut at bussen vår ikke gikk dit den skulle og vi endte opp med å gå i hundre år. Vel fremme på museet møter vi Miriam som har vært der en times tid, og forteller om at hun ble venner med hele bussen etter at de alle ville hjelpe henne med å finne ut hvor hun skulle av. Argentina altså. Vi så litt Picasso og Frida Kahlo da, det var fint, og masse moderne kunst som var mer eller midre interessant.

Kneet er bedre da, og i morgen skal jeg og Line prøve å planlegge reisingen litt. Juhu.

Forresten så har jeg havnet i en liten personlig finanskrise, har ca ti pesos å leve på frem til den 14. Ehe. Det ordner seg.

isbjørner og robåter

Dette har vært en kjempefin helg. Det hadde vært perfekt nå å kunne lagt ut masse fine bilder fra hva vi har gjort. Men som dere vet, heter jeg Sigrid, og Sigrid er ikke alltid like lur. På lørdag hadde jeg glemt å sette inn minnekortet i kameraet, og i dag, da jeg hadde satt inn minnekortet, fant jeg ut at batteriet var tomt. Heh.

Etter skolen på fredag gjorde vi et eller annet jeg ikke husker, men senere lagde vi i hvertfall en deilig pastasalat. Så tok vi turen ut for å danse litt salsa, og det var ganske gøy når jeg endelig fikk inn grunnstegene. Det var dog stor mangel på menn, så det ble litt lite ordentlig dansing. Det var tre menn fordelt på sånn femten jenter, og den ene mannen var jo faktisk verre enn meg.. Da vi kom hjem dro vi avgårde på minifest hos argentinerne hvor vi møtte verdens fineste(og største) isbjørnhund. Vi hadde det uansett gøy, spiste m&ms, drakk vin, fikk støt og prøvde å snakke litt spansk her og der. Vi dro videre ut en tur, hvor vi møtte på noen fellow pichinchaere, og danset til veldig varierende musikk. Det er ikke til å stikke under en stol at det var et veldig underholdene syn å se Axel, alene og headbangende på dansegulvet.

Jeg spratt opp av sengen dagen etter, og satte meg for å gjøre lekser (nei, jeg tuller ikke). Vi hadde en veldig lattermild samtale ved kjøkkenbordet før vi dro til Cementerio de la Recoleta. Der fikk vi en fin omvisning av Paula og Jose Luis, i hva som en egentlig var en svær landsby av "thombs". Vi så graven til Eva Peron og diverse presidenter og politikere. Etterpå ruslet jeg og Karoline litt rundt på markedet, spiste litt is og så på litt akrobatikk i parken før det bare ut på tidenes oppdagelsesferd for å finne 101-bussen. Vi gikk egentlig rundt på måfå en stund, før vi så en buss, og fulgte etter den til vi ikke så den lenger, og spurte litt rundt her og der. Dette er uansett uviktig, fordi vi fant bussen tilslutt, og sparte ca ti kroner mot om vi skulle tatt taxi......
Det var en merkelig rolig stemning på huset da vi kom hjem. Jeg og Kine dro ut for å spise, vi endte opp nesten rett utenfor på en kjempesøt restaurant, der vi spiste deilig tapas og drakk rødvin. Jeg satt litt oppe etterpå og hørte mange morsomme vitser, før jeg gikk for å legge meg da de andre dro ut.

I dag var det tidlig opp for å dra til Tigre. Vi startet med en medialuna og en deilig is på Daniel's, før vi møtte noen av argentinerne. Det er jo ikke noen sak når den ene er medlem i Buenos Aires Rowing Club, og vi alle fem jentene blir rodd ut til en privat øy ute i elvedeltaet :-) Følte meg litt kongelig der vi satt pent og pyntelig og så på guttene som slet..
Vi koste oss i hvertfall veldig i solen. Noen badet, andre slappet av. Vi spilte kort på argentinsk vis, Felipe underholdt med gitaren, og jeg og Kristin hadde en liten sangstund(det kan dere tenke dere var pent. Så pent at vi har bestemt oss for å finne en karaokebar asap) mens de andre spilte fotball. Da solen begynte å gå ned og jeg kjente meg utsultet, ble vi rodd tilbake. Jeg hvilte meg på skulderen til Line, mens Disneyfanatikeren bak oss slo til med klassikere fra Løvenes Konge og Pocahontas. Tilbake i byen spiste vi en liten middag på countryclub'en(herregud), før vi tok toget hjem igjen. Jeg har kjøpt meg en knallblå støttestrømpe som frisker opp enhver outfit, men dens aller viktigste funksjon er at den alltid skaffer meg sitteplass på buss, tog, subte, you name it. Bare et tips. Kneet ser egentlig ikke ut til å bli sånn veldig mye bedre, og jeg har jo heller ikke vært veldig snill med det i helgen, så jeg tror jeg må ta meg en tur til legen i morgen. Uæ. Men altså, jeg kan virkelig ikke fortsette å gå trapper i det tempoet jeg gjør nå, kommer til å kaste bort et døgn av uka liksom. Det føles en smule ydmykende når typ damer med rullator går forbi meg.

Estoy feliz!

Oioi, to innlegg på to dager, ikke verst.

Men jeg må bare fortelle dere at jeg har fått et unconditional offer fra Queen Margaret University i Edinburgh! Det er jo dit jeg aller helst ville av hvor jeg har søkt i Storbritannia. Jeg er så glad, og litt stolt av meg selv også. Hihi. Nå har jeg i hvertfall ett alternativ til hva jeg kan gjøre med livet mitt. Jeg har jo litt lyst til å bare bli her også da.. Så kanskje gjør jeg det (ikke gråt, mor) :-)

Nei, man får vel lese litt Borges. Tjohei og tralala, jeg er glaad.

Har jeg tatt en svipptur til Afrika på safari?? Nei, jeg har bare gått en tur bak skolen min. Buenos Aires, I heart you.